Tenk, imorgen er mirakelet vårt blitt 1 år!!
For ett år siden, imorgen, kom lille Eirik til verden.. For et år det har vært.. Tror aldri jeg har vært i en så følelseslada berg og dalbane noen gang. Fra overlykkelig i det ene øyeblikket, til redsel, tristhet og følelse av å ikke strekke til i det andre.. Det å ikke klare å være glad og fornøyd er ikke lett. Særlig ikke når folk sier at "han ser jo helt frisk og fin ut!" Folk forventer liksom at man skal være overlykkelig over at ting gikk så fint... Jeg har på en måte ikke lov til å være lei meg.. Det er ikke lett. Selvfølgelig er jeg kjempe glad for at det gikk så fint, han er helt frisk! Det er et mirakel! Og jeg er så takknemlig som det går ann å være! Ingen tvil om det!
Men, det er ikke lett. Det er en redsel som har satt seg så dypt.. En helt forferdelig følelse. Ingen andre enn meg hadde den opplevelsen som jeg hadde under og etter fødselen, ikke en gang Richard. Så det er selvfølgelig ikke lett for andre å skjønne hvordan jeg har det/ har hatt det. Hver minste lille ting blir tolka- for det meste feil. Det er ikke lett. Er dømmekraften min helt på jordet? Det at Eirik har astma har ikke hjulpet. Nå får han medisiner og sliter ikke veldig med det lenger. Men før han begynte på de hadde han en del ganger med pusteproblemer og "pustestopp". Det var helt forferdelig. Jeg ble på en måte mindt på fødselen hver eneste gang. Og når han blir tett nå, kjenner jeg det snører seg igjen langt inni meg. Jeg blir kvalm. Blir liksom aldri helt kvitt de ekle følelsene.
Flere ganger har tanken streifa meg at han er jo ikke så ille ramma av den astmaen, det er mange som har det værre. Og jeg har også hørt det fra andre. Ja, det er helt garantert mange som er værre! Men for meg så er dette ille nok. Som sagt så er det en påminnelse om fødselen hver gang det skjer et eller annet med pusten hans. Og det er det som gjør det så vanskelig for meg.
Små ting i hverdagen som andre tar for gitt, blir fryktelig vanskelig. En dusj, støvsuge, ting som bråker og gjør at jeg ikke har muligheter for å høre Eirik om noe skulle skje. Jeg jobber med meg selv hele tiden! I mange måneder unngikk jeg omtrent alt som var av sosialt. Jeg tvang meg selv ut på ting, satte opp en lykkelig maske. Men da var jeg til gjenngjeld utslitt flere dager etterpå. Jeg valgte med omhu hva jeg gjorde og hvem jeg traff. Folk jeg ikke hadde truffet etter fødselen ville jeg helst ikke treffe. Jeg orka rett og slett ikke å få spørsmålet "Hvordan går det?"... For ville de egentlig vite hvordan det gikk? Sånn egentlig? Eller var det rein høffelighet å spørre? Jeg kan jo ikke klage når han er frisk..
Jeg skulle så ønske at det ikke var et problem. Spør andre om hvordan de har det, men bare om du er virkellig intrisert i hvordan personen har det.
Heldigvis så går det lettere etterhvert som han har blitt større og jeg faktisk ser at han utvikler seg som han skal. Det var mye værre når han bare lå der (som alle babyer gjør). Så på en måte er jeg glad for at han ikke er bitte liten lenger, selv om det trist at han vokser så fort.. ;)
Det har blitt felt mange tårer dette året. Og denne uka har vært ganske så tøff. Jeg er så overlykkelig over at han er frisk! Men redselen slipper liksom ikke taket..
4 kommentarer:
Oi, Anne Grete! Dette var et modig og personlig innlegg!
Takk for at du delte av deg selv og hvordan du virkelig har hatt det det siste året! Synes det er bra at du tør å være ærlig!
Ikke alltid at det er bare positive følelser rundt det å bli mor, og med en slik traumatisk opplevelse som din siste fødsel var, synes jeg det er helt rimelig å forvente at man har mye vonde følelser å jobbe med etterpå.
Ta den tiden du trenger, du! :)
Og tenk på at det er En der oppe som aksepterer deg akkurat der du er i dag, med alle de følelser og frykt du måtte ha! Til tross for at noen mennesker mener at du bare må "ta det pent" og være glad for at han er frisk..
"Kom til meg alle dere som har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile"
Goood klem fra Maria
Ja, du er modig, Anne Grete! Takk for at du delte sånn som du har hatt det og har det!
Du har gått igjennom mer enn de fleste dette året! Så gi deg selv tid. Og det er ikke rart man blir utslitt av sånne følelser!
Jeg syns det var så fint å se deg hos Ellen. Du er ei tøff jente.
Det er så godt å vite at vi har en Far å komme til med alt har av byrder. Vi kan komme til Han som et lite barn, og fortelle akkurat hvordan vi føler oss. Han krever ikke at vi skal være "på topp", men elsker at vi kommer til Han akkurat som vi er. Redde, svake, fattige.
Gratulerer med 1-årsdagen til Eirik. :) Dere har noen skjønne gutter!
Stor klem fra meg.
Åj, dette ble tøff lesing for en mamma som aldri fikk oppleve lille barnet sitt puste etter fødselen.
Så prøv å hjelpe deg selv, ved å ikke tenke "tunge" tanker! Han lever faktisk!!!
Heizann Anne Grethe. Forstår veldig godt at dette har vært tøft. Jeg har mange ganger tenkt på dere når det har vært noe som har stått litt ekstra på her. Syntes dere har vært så flinke oppi alt. Jeg er kjepe glad i dere. Gleder meg til å treffe dere snart igjen:) er så lenge siden nå:) Velkommen til oss om dere har lyst på en helg tur;) Klem:)
Legg inn en kommentar