Da lille Eirik kom til verden...

Som de fleste sikkert har fått med seg, så fikk Eirik en litt tøff start på dette livet. Etter noen intense timer der hjertefrekvensen hans gikk ned- og til tider forsvant, kom han til denne verden 3 uker før tiden, 1.juni 2011 klokka 13.47. Han var 3076 gram og 51 cm lang. Og der stoppa det normale. 

Det var helt stille...

 Eirik var helt blå da han kom, han pusta ikke. Rommet ble fult av mennesker som ville hjelpe til. Navlestrengen kutta av. Også løp de av sted med han...

Tida gikk. Nå og da kom det et eller annet menneske inn for å høre hvor lang tid det hadde tatt. Mer og mer desperat i stemmen. Og jeg ble mer og mer redd. Det er uten tvil de værste minuttene og lengste minuttene jeg noen gang har opplevd!! Så mange tanker som fôr igjennom hodet..Tenk om..

Etter nærmere 15 minutter hørte jeg et skrik ute fra gangen...! Det var helt fullt på føden, så det kunne vært hvem som helst baby, men jeg kjente det bare på meg.. Dette var babyen min!!! Han levde! Like etter fikk jeg det bekrefta, det var vår baby!

Etter en laaang stund, aner ærlig talt ikke hvor lang tid det tok, kom de inn med han et bitte lite minutt. Jeg fikk se han. Nusse han. Lukte på han. Tårene de rant. Og så tok de han med seg igjen. Richard ble med de. Han var med Eirik hele tiden, bare innom hos meg innimellom for å oppdatere litt. Men det syns jeg var veldig godt at han gjorde. Følte at det var litt tryggere når en av oss var med han. Vet ikke om nyfødte føler det sånn, men jeg var livredd for at han skulle føle seg alene- uten noen han kjente i nærheten. Sikkert kjempe dumt å tenke, men det var tanken min der og da.

Etter at de tok Eirik med seg, ble det ordna det som måtte bli ordna med meg og det rommet jeg var på. Så var jeg alene... I mange timer... Jordmora som hadde rommet mitt skulle bare hente en rullestol til meg, og så skulle hun kjøre meg inn til Eirik. Jeg ventet og ventet. Uff, for en usikkerhet, så mange følelser og ikke minst tanker! Hvordan gikk det med Eirik? Hadde han vondt nå? Ville han få noen mèn av dette her? Ikke før jeg til slutt ringte på klokka og spurte om jeg snart kunne få se gutten min begynte det å skje ting.

Så nærmere halv seks på ettermiddagen fikk jeg endelig se han..! Det kan ikke beskrives! Det var grusomt og helt fantastisk på en gang. Tårer og hulking, smil og latter.

Der lå han med ledninger, slanger, sonde og det som var.. Den bitte lille babyen som egentlig burde liggi i armene mine.. Det var tøft..

Og så fikk jeg han endelig opp på fanget.. Noe så godt!

Jeg husker desverre ikke alt som skjedde under og etter fødselen. Var så sliten og så utrolig redd. Men dette var 1.juni 2011 kort fortalt fra meg.

Dagen etter kom David og Håkon på besøk for aller første gang! De var så stolte! Men de syntes nok det var litt ekkelt med alle ledningene og maskinene som var rundt der..

De var helt fasinert over hvor liten han var..

En av dagene hadde Eirik kjøpt gaver til de.. Hehe..! Det trodde ihvertfall de to store stolte brødrene ;)

Richard fikk holde Eirik for første gang da det var gått 2 dager.. En tydelig stolt og beveget Pappa..

Alle de 4 guttene mine! Så utrolig heldig jeg er som har de alle sammen i livet mitt!!

Stolt storebror! Håkon holder Eirik for første gang :)

Og en ikke mindre stolt storebror! David får også holde Eirik for aller første gang :)

Siden Eirik hadde den starten han hadde, så lå han på nyfødt intensiven mens vi var på sykehuset. Og for noen nydelige mennesker som jobber der! De tar seg tid til babyen og til deg med alle følelsene som svinger opp og ned. De gjør alt de kan for at du skal føle deg trygg på situasjonen og for at babyen skal ha det så godt som over hodet mulig. Jeg er såå takknemlig for alle de samtalene jeg hadde og for den støtten de viste! For en jobb de har :)

Da han var 2 dager gammel tok de ultralyd av hodet hans, for å se om det var oppstått noen blødninger eller andre skader der under fødselen. Og det var det ikke! Han var helt fin!

Her får han vaska håret for aller første gang. Etter at legen hadde smurt han inn med gelè i håret.. hehe ;)

Syns han er ordentlig skjønn når han er sinna også jeg ;) Og denne karen har stemme!!

Den ene morgenen jeg kom inn på nyfødten hadde nattevakta lagd navneskilt til Eirik og hengt det på senga hans. Det er så lite som skal til for å føle at de bryr seg. For det følte jeg virkelig. Og med en drøss av hormoner på frifot så skal det vel heller ikke så mye til for at tårene har fri ferdsel heller... ;)

Tar med et lite blinkskudd her.. Han sover egentlig, men akkuart da jeg tok bildet åpna han øynene i 3 sekunder og smilte, før han sov videre igjen :) Go'klumpen min!

Etter en uke kom hjemreise dagen.. Med ganske så blannede følelser.. Var veldig klar for å komme meg bort fra sykehuset, men også redd for å reise fra tryggheten. Der hadde jeg jo hjelp med en gang om jeg trengte det, om noe skulle skje.. Men det var bare å hoppe i det fant jeg ut..

Utpå ettermiddagen kom David, Håkon og Richard og hentet oss. Her ligger Eirik klar midt mellom Håkon og David- med altfor store klær ;)

Det har blitt mange søvnløse netter. Ligger veldig på vakt. Redd for at han ikke puster. Men heldigvis kommer det seg! Eirik er en fornøyd liten gutt som sover og spiser. Han har allerede rukket å bli 6 1/2 uke. Har blitt 56 cm lang og veier 5300 gram. Så jeg tror han har det bra og får den maten han trenger ihvertfall! En god liten  plugg ;)

Jeg er absolutt helt forelska- kan nesten ikke ta øynene fra han! Det minste lille pip så kommer han opp.. Og så fort de andre to er i senga på kvelden, er Eirik på fanget mitt så å si resten av kvelden. Jada, han snurrer meg rundt lillefingeren og blir ordenlitg bortskjemt. Men kan man bli for bortskjemt på kjærlighet? Jeg for min del velger å tro at han trenger det. Han trenger å få den ekstra kjærligheten og omsorgen etter alt han har vært igjennom. Kjenne at noen er glad i han og bryr seg om han. :) Og jeg gleder meg så til å bli kjent med han, til å se han vokse opp. Men akkurat nå så nyyyter jeg tiden. Han er bare baby en gang... :)

Hele familien samla :) Dette bildet sto i lokal avisene her i området.

Og som sagt før, jeg er sååå TAKKNEMLIG! Til alle dere der ute som har bedt for oss eller tenkt på oss :) Det var meningen at Eirik skulle leve :) Tusen, tusen takk!!