Hva har vi, eller jeg holdt på med den siste mnd?

Oppdatert har vi i alle fall ikke... Men her kommer nå en oppsummering av november..
Kort sagt så kan tida oppsummeres i ett ord..

Vente

Det har vi blitt gode på! Men litt lenger historie.. I begynnelsen av november våkna Håkon og halta. Han kunne så å si ikke bøye beinet. Ringte fastlegen, men der var det helt fult hele uka. Så jeg fikk ringe legevakta. Der ba de oss om å komme ned for å ta en kikk. Så det var første venterom. Går jo ikke akkurat fort på legevakt kan man si.. Men vi hadde forberedt oss med leker, kjeks, rosiner og håndarbeid til meg. ;) Legen vi snakka med var veldig hyggelig, men hun ville gjerne få dette grundigere sjekket, så vi ble henvist til barnelegen på barneavd dagen etter.

Så da reiste vi hjem igjen for natta. Tilbake dagen etter, ble det enda mer venting oppe på avdelinga. Når det endelig ble hans tur, fikk vi beskjed, av en hyggelig lege, om at det antageligvis ville gå over av seg selv over helga. Skulle gi han Ibux å se om det hjalp. Ring tilbake over helga. Mandagen kom og han var ikke noe bedre. Ringte og traff en sur lege, som ga beskjed om at dette var ikke alvorlig nok. Ta kontakt med fastlegen om et par dager hvis det ikke gir seg.

....Bomm.... Der satt jeg da. Med en gutt som ikke klarer å gå ordentlig og bare vil bli bært hele tiden. Trenger hjelp til alt. Bare å komme seg opp i sofa'n er et problem. Og dere som kjenner han vet at han er en aktiv liten gutt som aldri har sitti stille! Og dere som ikke kjenner han, han er en gutt som hadde slengt seg i lysekrona om han hadde fått tak på den.. Måtte sitte et par minutter og bare hente meg inn, og tørke et par tårer før jeg gikk tilbake til ungene. Hva skulle jeg gjøre nå? Kunne jeg virkelig ta helt feil av ungen min? Hadde jeg ikke fulgt med nok på han? Hadde han "bare" slått seg uten at jeg hadde fått det med meg?

Dagen etter ble han ikke noe bedre, så jeg ringte fastlegen og fikk time morgenen etter. Hun sendte meg rett til sykehuset for å ta røntgen og ultralyd av kneet hans. Så etter mange timer på sykehuset, var det hjem igjen å vente på svar.

Et par dager etter ble han enda værre. Nå klarte han ikke gå på beinet lenger. Så da jeg ringte legen, igjen, fikk vi komme ganske fort inn. Hun så med engang at nå var han mye værre, så da ble vi sendt til barneavd på sykehuset, igjen. Hun hadde fått svar på både røntgen og ultralyd og de fant ingenting. Tilbake på sykehuset var det en drøss med leger som kikka på han. Både barneleger og ortopeder. Men ingen kunne skjønne hva det var, så i og med at det var fredag ettermiddag, ble vi sendt hjem igjen for helga. Kom opp igjen tidlig mandag morgen, så tar vi røntgen og ultralyd en gang til.

Vente bilder... Is, puslespill og fisker er tingen! Snille damer på barneavdelinga :)

Skal si dere en ting, og det er at det går fryktelig mange tanker igjennom hodet til en mamma som ikke vet hva det feiler barnet sitt! Det er grusomt å gå sånn å ikke vite! Men stakkars Håkon hadde det jo værre enn meg.

Mandagen kom å bilder ble tatt på både den ene og den andre måten. Blodprøver ble det også tatt. Men de fant fremdeles ingenting! Så da var neste skritt MR. Men siden han er så liten må han i narkose. Han kan jo umulig ligge stille så lenge! Problemet nå var at det gjør de kun 2 ganger i mnd. Og vi måtte vente i over en uke for å få tatt den.

Den ventinga uten å vite er noe av det værste jeg har vært med på. Og iløpet av uka ble han enda værre.. Nå klarte han ikke gå mer. Bare krabbe og bli bært. Beinet sto stivt ut, og det var ikke sjangs å få bøyd det.

Dagen før MR'en ble han lagt inn, siden han var første man neste morgen. Det syntes han var helt greit. Han hadde nemlig vindusplass med utsikt over parkeringsplass og byggeplass! Med heisekran, gravemaskiner og traktorer! Fikk han nesten ikke ut av senga igjen ;) hehe! Veldig grei underholdning :)

Dagen etter fulgte jeg Håkon til MR'en. Var der til han sovna. Det var ikke gøy. Han hadde fått "likegyldighets sprøyte", men ville plutselig ikke ligge der mer. Så de måtte holde han litt med makt og forte seg å gi han narkosen.. Fælt å måtte gå fra han da.. Kom noen tårer mens jeg venta.. Var nok mye av usikkerheten av hva det kunne være som også måtte ut. Satt sammen med foreldrene til ei lita jente på alder med Håkon oppe på avdelinga. Hun hadde kreft. Gått på kur etter kur. Så sterke mennesker! Og jeg må si det at kreft hadde vært i takene mine en god stund også. Slo det litt fra meg, for når jeg spurte legen om hva de trodde det kunne være så hadde de ingenting å komme med. Men senere viste det seg at de hadde tenkt kreft de også...

Undersøkelsen skulle ta toppen 35-40 minutter. Men tok 1 1/2 time.. Det var laaange 1 1/2 time. Kikka og kikka på klokka. Hvorfor kommer de ikke snart å henter meg? Har det skjedd noe alvorlig? Har de funnet noe? Men til slutt kom de da.. Var ganske kjapp ned på oppvåkninga. Godt å se han igjen, men ekkelt med slanger og maskiner. Og vet dere hva? Når han våkna var det ikke mamma han spurte etter, men sutten og Gråtass!!! Jaja, sånn er det med traktor glade gutter. Og Gråtass han sto å vente oppe på rommet når han kom tilbake ;) Den hadde han nemlig kapra om morgenen før noen andre hadde sett den (ny fra en snill giver den morgenen).

Bildet ble tatt når han våkna om morgenen. Begynner å bli litt ør i toppen her av liekgyldighets sprøyta..

Ut på dagen fikk vi svar. Han hadde betennelse i kneet. Så nå går han på kortison.. Begynner å bli litt bedre. Kan gå på beinet igjen. Men beinet er helt skeivt og rart. Går som en gammel mann med prolaps i hofta. Ser ikke noe godt ut i det hele tatt! Men jeg er sååå letta og takknemlig for at de fant ut av hva det var. Tankene mine går til alle de som ikke finner ut av det, og aller mest til de som finner ut av hva det er og som må igjennom masse både fysisk og psykisk . Som familien som delte sin kostbare tid med meg..

Og til dere som har bedt for Håkon og oss, tusen takk! Det varmer å vite at noen har oss med i sine bønner, tenker og bryr seg om oss. Tusen takk!